HØST
Content
HØST
Lise er bare 4 år, men har allerede vært gjennom masse. Nå ligger hun selv på sykehuset og er nær døden. Hun har kreft, akkurat som moren.. Det var en høst dag i oktober. Da vinden blåste som verst og regnet pøste ned. Da de oransje og røde bladene falt ned fra trærne og det var kaldt i lufta. Men Lise frøs ikke. Hun gikk alene i regnet og sang en sang for seg selv: ´Da lykkeliten kom til verden, var alle himmelens stjerner tent, de vinket lykke til på ferden, som til en gammel god bekjent...´ Den sangen hadde moren sunget for henne i alle år. Hver eneste kveld. Men en kveld kom ikke moren. En kveld kom hun ikke inn og sang til henne og gidde henne et god-natt-kyss. Den kvelden kom pappa inn. Med tårer i øynene. Den kvelden døde mamma. Mamma som hadde vært så snill og myk som om hun hele tiden bare var en drøm. Pappa sa hun hadde kreft, og at hun ikke overlevde. At hun nå bare fantes i hjertet mitt og hans eget. Da hadde Lise også grått. Støvlene hennes var blitt gjennomvåte av at hun gikk rett i sølepyttene. Men hun følte det ikke. Hun følte heller ikke kulden selv om hun gikk i stripete pysjamas. Det blonde håret hennes blåste nesten av i den sterke vinden. Hun lyttet til alle lyder. Til alle regndråper som plasket ned på bakken. Hun hadde et fast håndtak rundt paraplyen, som om det ikke var et paraplyhåndtak men en varm hand som ber henne om å holde ut. Om å ikke miste taket. Men det var vanskelig og holde fast i en paraply når det blåste så fælt. Den stripete pysjamasen var så våt at det var umulig å ikke fryse. Men Lise følte ingenting. Hun gikk og gikk. Hvorfor skjedde dette med akkurat ham? Hvorfor måtte han først miste kona si, og nå ligger barnet hans av samme grunn nær døden? Datteren hans, det vakreste barn på jord. Han stirret på Lise som ligger i sykehussengen. Han klemte hånden hennes hardt. ´Hold ut, Lise, hold ut!´ Hvisket han høyt men samtidig stille. Hvis Lise forsvant, hva skulle han gjøre da? Gråte hvert sekund? Eller bare leve normalt? Skulle han tenke på dem? Han måtte vel det, det ble vel galt hvis han ikke gjorde det. Stå opp, spise, jobb, hjem, spise, sove. Skulle dagen hans gå sånn? Skulle han leve slik helt til han dør? Så kom han på at Lise ikke var død. Lise, hvis hun bare kunne leve, leve hele livet ut. Til hun ble gammel og grå. Da ville alt gå bra. Men tenk om« tenk om det ikke blir sånn. Tenk om Lise bare 4 år gammel forsvant. Døde. Da døde han også. Da holdt han ikke ut. Men han kunnee ikke svikte dem. Han måtte leve videre. Uansett. En sykepleier kom bort til ham med et bekymret utrykk. ´Ønsker de noe, noe å spise kanskje?´ Spurte kvinnen beroligende. ´Jeg ønsker at jenta mi skal bli frisk, men ellers, nei´ svarte han stille. Så klarte han ikke sitte rolig lenger. Han reiste seg brått opp, så brått at sykepleieren nesten falt bakover. Han trampet sint bort til veggen. Så slo han så hardt han kan knytteneven inn i veggen. Det verket. Ikke bare i handa, men overalt. Den samme sykepleieren kom trippende bort og holdt handa hans. Hun tok på et plaster og smilte. ´Alt skal gå bra´ sa hun snilt. Han satt seg ned igjen, ved jenta si. ´Jeg beklager´ sa han til sykepleieren. Hun bare smilte. ´Ikke bekymre deg´ sa hun og trippet videre. Han sukket. ´Det er ikke så lett´ tenkte han. ´MAMMA!´ Han ble helt forskrekket, det var ikke han som sa det, det var Lise.
Lise stoppet brått opp. Det sto noen der. I regnet, i vinden. Et kjent ansikt. ´Mamma!´ Ropte hun og løp bort. Mamma sto der med utstrakte armer og smilte. ´Vennen´ sa hun stille og smilte enda mer. ´Mamma, hvor er vi, hvorfor blåser det sånn, hvorfor strever jeg sånn med å holde paraplyen på plass, mamma?´ ´Det blåser ikke, det regner ikke, det er sol, fra mitt øye, men ikke fra ditt´ mamma snakket forvirrende for Lise. Lise løp mot mamma, men det var som om det er en vegg mellom dem. Hun nådde henne ikke. Hun klarte ikke ta på henne. ´Du er på sykehuset, jeg er død, det er umulig å ta på meg´ sa mamma med et bekymret blikk. ´Nei, jeg er ikke på sykehuset, jeg er ute, og det er høst´ sa Lise da, det fikk mamma til å gråte. ´Ja, vennen, det er høst´ Lise sparket i vannet. ´Lise, hold ut, kjemp det inni deg!´ Lise skjønte at mamma mente det. ´Men jeg er så sliten, jeg er lei, jeg har det vondt´ Lise begynte å gråte også. ´Jeg vet det, men du må holde ut!´ Nei! Lise klarte ikke det! Hun ville ikke lenger! Hun ville hjem til pappa, ligge i sofaen med pappa mens han smiler til henne. Så beroligende. Hvorfor kunne hun ikke det? Hvorfor var hun her? ´Kan jeg få en klem?´ Spurte Lise trist. Mamma gikk bort til henne, veggen gjaldt ikke lenger. Hun klemte henne hardt. Mamma begynte å synge: ´Da lykkeliten kom til verden, var alle himmelens stjerner tent, de vinket lykke til på ferden, som til en gammel god bekjent...´ Akkurat da kom et vindkast så kraftig og stort. Beina lettet fra bakken. Paraplyen fløy henne opp, opp, opp. Mamma var med henne. Da ser Lise pappas fjes på himmelen. ´Det er greit vennen, det går ikke lenger, slipp taket, og sov inn´ Lise visste ikke hva hun skulle gjøre, kanskje det var like greit å slippe taket, så ble hun ikke så sliten. Så hadde hun det ikke så vondt. ´Pappa, jeg elsker deg, deg og mamma´ sa hun. Pappa svarer: ´vi vet det, og vi elsker deg, slipp taket nå´ Lise slapp taket. Vinden stoppet, regnet stoppet. Hun sovnet inn sammen med mamma. Han hørte henne, hun hørte ham. Han fortalte henne at han elsket henne, og hun elsket ham og mamma. Han ba henne slippe taket. Hun slapp. Handa hennes faller ned fra hans. Hun var død. Hun og mamma. Et langt pip kom da det skjedde, fra maskinen. En mann og en kvinne kom fort. ´Natta, vennen´ sa han da. Tårene renner. Han synes at han hører henne og mamma svare: ´Natta´. - Av Åshild 7B
Lise er bare 4 år, men har allerede vært gjennom masse. Nå ligger hun selv på sykehuset og er nær døden. Hun har kreft, akkurat som moren.. Det var en høst dag i oktober. Da vinden blåste som verst og regnet pøste ned. Da de oransje og røde bladene falt ned fra trærne og det var kaldt i lufta. Men Lise frøs ikke. Hun gikk alene i regnet og sang en sang for seg selv: ´Da lykkeliten kom til verden, var alle himmelens stjerner tent, de vinket lykke til på ferden, som til en gammel god bekjent...´ Den sangen hadde moren sunget for henne i alle år. Hver eneste kveld. Men en kveld kom ikke moren. En kveld kom hun ikke inn og sang til henne og gidde henne et god-natt-kyss. Den kvelden kom pappa inn. Med tårer i øynene. Den kvelden døde mamma. Mamma som hadde vært så snill og myk som om hun hele tiden bare var en drøm. Pappa sa hun hadde kreft, og at hun ikke overlevde. At hun nå bare fantes i hjertet mitt og hans eget. Da hadde Lise også grått. Støvlene hennes var blitt gjennomvåte av at hun gikk rett i sølepyttene. Men hun følte det ikke. Hun følte heller ikke kulden selv om hun gikk i stripete pysjamas. Det blonde håret hennes blåste nesten av i den sterke vinden. Hun lyttet til alle lyder. Til alle regndråper som plasket ned på bakken. Hun hadde et fast håndtak rundt paraplyen, som om det ikke var et paraplyhåndtak men en varm hand som ber henne om å holde ut. Om å ikke miste taket. Men det var vanskelig og holde fast i en paraply når det blåste så fælt. Den stripete pysjamasen var så våt at det var umulig å ikke fryse. Men Lise følte ingenting. Hun gikk og gikk. Hvorfor skjedde dette med akkurat ham? Hvorfor måtte han først miste kona si, og nå ligger barnet hans av samme grunn nær døden? Datteren hans, det vakreste barn på jord. Han stirret på Lise som ligger i sykehussengen. Han klemte hånden hennes hardt. ´Hold ut, Lise, hold ut!´ Hvisket han høyt men samtidig stille. Hvis Lise forsvant, hva skulle han gjøre da? Gråte hvert sekund? Eller bare leve normalt? Skulle han tenke på dem? Han måtte vel det, det ble vel galt hvis han ikke gjorde det. Stå opp, spise, jobb, hjem, spise, sove. Skulle dagen hans gå sånn? Skulle han leve slik helt til han dør? Så kom han på at Lise ikke var død. Lise, hvis hun bare kunne leve, leve hele livet ut. Til hun ble gammel og grå. Da ville alt gå bra. Men tenk om« tenk om det ikke blir sånn. Tenk om Lise bare 4 år gammel forsvant. Døde. Da døde han også. Da holdt han ikke ut. Men han kunnee ikke svikte dem. Han måtte leve videre. Uansett. En sykepleier kom bort til ham med et bekymret utrykk. ´Ønsker de noe, noe å spise kanskje?´ Spurte kvinnen beroligende. ´Jeg ønsker at jenta mi skal bli frisk, men ellers, nei´ svarte han stille. Så klarte han ikke sitte rolig lenger. Han reiste seg brått opp, så brått at sykepleieren nesten falt bakover. Han trampet sint bort til veggen. Så slo han så hardt han kan knytteneven inn i veggen. Det verket. Ikke bare i handa, men overalt. Den samme sykepleieren kom trippende bort og holdt handa hans. Hun tok på et plaster og smilte. ´Alt skal gå bra´ sa hun snilt. Han satt seg ned igjen, ved jenta si. ´Jeg beklager´ sa han til sykepleieren. Hun bare smilte. ´Ikke bekymre deg´ sa hun og trippet videre. Han sukket. ´Det er ikke så lett´ tenkte han. ´MAMMA!´ Han ble helt forskrekket, det var ikke han som sa det, det var Lise.
Lise stoppet brått opp. Det sto noen der. I regnet, i vinden. Et kjent ansikt. ´Mamma!´ Ropte hun og løp bort. Mamma sto der med utstrakte armer og smilte. ´Vennen´ sa hun stille og smilte enda mer. ´Mamma, hvor er vi, hvorfor blåser det sånn, hvorfor strever jeg sånn med å holde paraplyen på plass, mamma?´ ´Det blåser ikke, det regner ikke, det er sol, fra mitt øye, men ikke fra ditt´ mamma snakket forvirrende for Lise. Lise løp mot mamma, men det var som om det er en vegg mellom dem. Hun nådde henne ikke. Hun klarte ikke ta på henne. ´Du er på sykehuset, jeg er død, det er umulig å ta på meg´ sa mamma med et bekymret blikk. ´Nei, jeg er ikke på sykehuset, jeg er ute, og det er høst´ sa Lise da, det fikk mamma til å gråte. ´Ja, vennen, det er høst´ Lise sparket i vannet. ´Lise, hold ut, kjemp det inni deg!´ Lise skjønte at mamma mente det. ´Men jeg er så sliten, jeg er lei, jeg har det vondt´ Lise begynte å gråte også. ´Jeg vet det, men du må holde ut!´ Nei! Lise klarte ikke det! Hun ville ikke lenger! Hun ville hjem til pappa, ligge i sofaen med pappa mens han smiler til henne. Så beroligende. Hvorfor kunne hun ikke det? Hvorfor var hun her? ´Kan jeg få en klem?´ Spurte Lise trist. Mamma gikk bort til henne, veggen gjaldt ikke lenger. Hun klemte henne hardt. Mamma begynte å synge: ´Da lykkeliten kom til verden, var alle himmelens stjerner tent, de vinket lykke til på ferden, som til en gammel god bekjent...´ Akkurat da kom et vindkast så kraftig og stort. Beina lettet fra bakken. Paraplyen fløy henne opp, opp, opp. Mamma var med henne. Da ser Lise pappas fjes på himmelen. ´Det er greit vennen, det går ikke lenger, slipp taket, og sov inn´ Lise visste ikke hva hun skulle gjøre, kanskje det var like greit å slippe taket, så ble hun ikke så sliten. Så hadde hun det ikke så vondt. ´Pappa, jeg elsker deg, deg og mamma´ sa hun. Pappa svarer: ´vi vet det, og vi elsker deg, slipp taket nå´ Lise slapp taket. Vinden stoppet, regnet stoppet. Hun sovnet inn sammen med mamma. Han hørte henne, hun hørte ham. Han fortalte henne at han elsket henne, og hun elsket ham og mamma. Han ba henne slippe taket. Hun slapp. Handa hennes faller ned fra hans. Hun var død. Hun og mamma. Et langt pip kom da det skjedde, fra maskinen. En mann og en kvinne kom fort. ´Natta, vennen´ sa han da. Tårene renner. Han synes at han hører henne og mamma svare: ´Natta´. - Av Åshild 7B
Sponsor Documents
Recommended
No recommend documents